Kausjonsretten levde en relativt anonym tilværelse fra mellomkrigstiden og frem til midten av 80-tallet. Antall kausjonssaker som i denne perioden ble behandlet i vårt rettssystem, var svært begrenset. Samfunnsøkonomien var stabil, arbeidsledigheten lav og utlånsvirksomheten relativt regulert fra myndighetenes side.

Etter dereguleringen av bankvesenet vet vi at utlånene nærmest eksploderte. Sikkerheten var svært ofte kausjonserklæringer, og fordi alt pekte oppover på 80-tallet, var det nok få kausjonister som tenkte tanken at kausjonsansvaret noen gang ville bli gjort gjeldende.

Resten av historien kjenner de fleste av oss; kracket kom, og tusenvis av ble sittende med ansvaret for en gjeld som i utgangspunktet tilhørte andre. Mange opplevde personlig konkurs som følge av en velmenende signatur de knapt husket å ha avgitt. Så vel domstolene som Bankklagenemnda har i årene etterpå behandlet et betydelig antall kausjonssaker reist av fortvilede kausjonister. Som et ledd i å beskytte forbrukerne i egenskap av låntaker/kausjonist er det nå kommet ny lov finansavtaler og finansoppdrag. Loven trådte ikraft 01.07.2000, og omfatter i det vesentlige følgende hovedpunkter knyttet til kausjonsstillelser:
1. Långivers opplysningsplikt til kausjonisten

Låneinstitusjonen skal bl.a. skriftlig opplyse kausjonisten om den alminnelige risiko som knytter seg til kausjonsansvar, om annen sikkerhet eller pant som stilles for långivers fordring.

2. Spesifikasjon av hvilke låneavtaler som omfattes av kausjonsavtalen, samt maksimumsbeløpet kausjonen skal sikre

En kausjonsavtale skal alltid inneholde en klar spesifikasjon av de låneavtaler som kausjonen skal omfatte, og om kausjonsansvarets størrelse eller det høyeste beløp kausjonen skal sikre. Det er derved ikke lenger adgang til å kausjonere for ”ethvert engasjement av enhver art, til enhver tid for NN AS”, slik bankene på 80-tallet yndet å utforme sine kausjonsformularer (og for øvrig sine depoterklæringer).

3. Strenge regler om varslingsplikt

Hovedregelen er at låneinstitusjonen skal varsle kausjonisten senest innen 3 måneder etter at misligholdet inntraff. Videre plikter man uten ugrunnet opphold å varsle kausjonisten, dersom pantet eller annen sikkerhet ikke blir stillet som forutsatt, eller dersom det avtales utsettelse av betaling av renter og avdrag utover en termin. Det samme gjelder dersom kausjonisten dør, åpner gjeldsforhandlinger eller at långiver får kunnskap om at hoveddebitors økonomiske situasjon er blitt vesentlig forringet.

4. Kausjoner skal være tidsbegrenset

Ansvarstiden for kausjonsforpliktelsen er maksimalt 10 år fra inngåelse av kausjonsavtalen.

5. Selvskyldnerkausjon ikke lenger tillatt

Kausjonen skal i utgangspunktet være å betrakte som ”simpel kausjon”, og ikke selvskyldnerkausjon som tidligere. Dette medfører at långiver først må ha startet inndrivelse mot hoveddebitor eller øvrige sikkerheter i låneforholdet.

6. Opplysningsplikt etter kausjonistens forespørsel

Banken har også opplysningsplikt dersom kausjonisten spør hvordan låneforholdet utvikler seg. Dette innebærer at bankens tidligere taushetsplikt om låntakers forhold overfor kausjonisten er opphevet, og gir kausjonisten en mye bedre anledning til å følge med i saken.

7. Avsluttende bemerkninger

Avslutningsvis skal bemerkes at lovfestingen av kausjonsansvaret i høyeste grad var påkrevet, men at dette nok vil bidra til å redusere kausjonsinstituttets verdi som sikkerhet, både fordi mange kausjonister vil betakke seg for å stille seg som kausjonist som følge av den betydelige økte bevissthet om risikoen forbundet dette. Videre vil nok banker for fremtiden også legge mindre vekt på kausjonssikkerhet som følge av de skjerpede regler. Det vil således sannsynligvis bli vanskeligere å få lån7 med kun kausjonist som sikkerhet. Det er muligens heller ikke negativt. Den ovennevnte lovbestemmelse er for øvrig også ufravikelig, idet man ikke kan avtale seg bort fra lovbestemmelsene til skade for kausjonisten.

Comments are closed.

Post Navigation